Da var jul og nyttår forbi og for mange har juleferien vært litt mer kaotiske en den vanligvis er i den vanlige hverdagen.
Julen er ofte fylt med masse burde og må ting.
Kanskje er det ikke ALT som faktisk må gjøres heller.
Håper dere klarte å finne en god balanse på dette i år også☺️
Nå går vi inn i et nytt år og et spennende år, og jeg syns det passer seg å si noe om det jeg opplever at flere foreldre synes kan være tøft.
Flere og flere foreldre kommer til meg med mye av di samme utfordringene som går på å sette grenser og konsekvenser for barn og ungdommer.
Du tenke kanskje at dette er kjempelett, men for flere så er dette en stor utfordring, spesielt når tiden blir knapp og du er i en stresset situasjon.
Her kan jeg selv kjenne meg igjen.. det å være konsekvent når du er sliten og har mangel på søvn er ikke akkurat det som frister mest å bruke din siste energi på.
Men så vet jeg jo hvor viktig det er at du faktisk klarer å sette grenser og være konsekvent tiltros for lite søvn.
La dette bli vårt første mål for å starte året 2021 på en god måte.
Det som er helt avgjørende for om grensesettingen blir riktig er om barnet selv klarer å se sammenhengen mellom det de gjør, og hva det fører til.
Jeg mener god grensetting er hvor du klarer å være tydelig i ditt budskap uten å bruke makt eller virke krenkende mot barnet ditt.
Ingen av oss ønsker å være krenkende, og i noen tilfeller kan det gå over i at foreldre blir redde for å sette grenser for å «skade» barnet.
Det som skjer da er at du gir barnet hele ansvaret og makten.
Det samme skjer dersom du blir sintere eller hardere enn du burde.
Dette høres kanskje helt håpløst ut.
Verken det ene eller andre er godt nok.
Men fortvil ikke for det finnes en god balanse på dette.
Du må kanskje bare se litt nytt på det.
La oss se litt på hvor sint det er greit at du egentlig blir.
Vi kan vel alle kjenne oss igjen i at vi blir så sinte at vi kunne eksplodert, men igjen dette gjelder ikke alle, men mitt poeng er at dette er en normal følelse og du må bare ha en god måte å håndtere det på.
En god huskeregel på om du går over grenser er når du kjefter mer en nødvendig
– tenk over situasjonen – var dette nødvendig?
Kunne jeg fått frem budskapet på en annen måte?
Når du ser at barnet blir redd, får vondt eller du har holdt så hardt at det skremmer og du kjenner på hele deg at nå har du brukt for mye makt – JA… DA har du krysset en grense!🚫
Jeg opplever at flere enn du kanskje ville trodd, bruker mer makt en nødvendig.
Det er så lett å tenke at kjefting og dersom jeg bare blir høylytt så hører de etter, men så ender du opp med å straffe barnet for småting mye mer enn du tenkte over.
Det som også viser seg er at når barn blir straffet for småting, så har det ofte lite og ingenting med selve handlingen å gjøre.
Dette forundrer meg litt🤔
Altså konsekvensen henger ikke sammen med det som skjedde.
Et godt eksempel på dette er dersom en jente/gutt ikke har holdt innetider og dermed ikke får ha besøk dagen etter som allerede var avtalt.
Barn og ungdommer trenger å vite hva konsekvensene blir, dersom de ikke følger reglene og avtalene som er satt på forhånd.
Men dersom det kommer helt fra blå himmel, vil ikke denne type konsekvens ha noe for seg i det hele tatt.
Relasjonen du har til barnet ditt er livsviktig igjennom hele oppveksten, men også ut hele livet.
For mye maktbruk vil slite på relasjonen deres til slutt, og du som voksen har et ansvar for at det ikke skjer.
Mitt største ønske er at ungene mine skal komme til meg og kunne stole på meg, noe jeg tror hver forelder tenker. D
isse ungene kommer ikke til oss dersom de ikke oppfatter oss som trygge og ikke – dømmende.
Vi er bare mennesker, men det er forskjell på hvordan du tenker om deg selv etter en dårlig håndtert situasjon.
En god forelder tenke at «Dette som skjedde nå var ikke bra. Det skal jeg skjerpe meg på slik at det ikke skjer igjen».
En dårlig forelder ville sagt til seg selv det motsatt, etter å ha gått over streken. «Dette var helt nødvendig. Så pass må de tåle».
Vi trenger ikke gå lengre tilbake enn til mine foreldres generasjon hvor det ikke var så vanlig å snakke om følelser. Om hvordan vi hadde det.
Det og skulle gå til far eller mor med noe som var vanskelig var kanskje noe som satt langt inne. Du bar heller på det selv, eller sa det til noen på skolen.
Dette har heldigvis endret seg litt i senere tid.
Som jeg sa tidligere, vi vil jo at barna skal stole på oss og komme til oss som foreldre uansett hva det gjelder.
Jeg vil si at det er en av våre største oppgaver som foreldre.
Være deres veiviser, eller kall det veileder og mentor gjennom hele livet.
De vil ikke komme til oss dersom de ikke opplever det et trygt.
Om du er usikker på om du går over grensen kan en annen god måte være å sjekke reaksjonen til baret ditt.
Du kjenne barnet ditt best og vet hvordan han eller hun reagere i ulike situasjoner.
Noen barn blir oppfattet som respektløse fordi de ler eller overser den voksne, mens andre ler eller gråter i vanskelige situasjoner
Her finnes det ingen fasitsvar, men en god pekepinn på hvor deres grense går er å se på barnet og dens ansiktsuttrykk og kroppsspråk.
Det vil fortelle deg mye.
Det er lett å tenke at barn ikke forstår alvoret, men det som egentlig skjer er at de fryse helt til innvendig.
For å gi et bedre bilde på hvorfor skjefting som fører til at barn blir redde ikke virker, må vi se på hva som skjer med oss når vi blir redde.
Vi er fra naturen sin side programmert til å reagere med følelser når vi blir redde og ikke med rasjonelle tanker. Disse må trenes på.
Det er derfor vi i skumle situasjoner bare springer bort eller kanskje gjør litt rare ting.
Du tenker rett og slett ikke fordi tankene er ikke tilgjengelig for deg.
Du bare handle ut fra følelser.
Dette er ekstra tydelig hos barn som blir redde.
Derfor virker ikke skjefting noen gang.
Du tror kanskje det virker å heve stemmen slik at de blir skremt, men det som egentlig skjer er at barnet blir redd og slutter å lytte.
Frykten bygger seg opp, da de bare står igjen med følelser og kroppen går enten fight – flight – freeze modus.
Konsekvens og konsekvent er to forskjellige ting.
Det er så lett å tenke at vi MÅ til all tid lære barna konsekvensen av dersom handling A skjer så skjer B. Men verden er ikke en matematisk lov som sier at dersom A skjer så MÅ B skje.
Mange foreldre blir så opptatte av å sette grenser, for de har du fått beskjed om er så viktig, at de glemmer helt å se hva som blir virkingen av konsekvensen.
Det er kun dersom du setter en grense og ikke går over streken at du kan si deg fornøyd.
Da var DU konsekvent.
En god måte å møte barna våre på når de gjør noe feil er ikke å gi dem samme konsekvensen hver gang, men og heller gi dem en reaksjon som de forstår, og at du prøver å romme følelsene de står med når de kjenne på at de har gjort noe galt.
Møt dem med forståelse, slik du skulle ønske noen møtte deg.
Vi ønsker jo at barn skal forstå når de ikke alltid får til alt.
Det er den voksne sitt ansvar å hjelpe barnet til å håndtere situasjonen og ikke la de stå alene med alle følelsene.
Det betyr ikke at de kan gjør som de vil, men at alle situasjoner kan ikke ha samme konsekvens helt konsekvent.
Hvilke konsekvenser er det da verdt å strebe etter?
Jo, de som fører til at barnet ikke står alene med følelsene og som gjør at de tar lærdom av det som skjedde. Disse følelsene er det viktig å jobbe med og opprettholde.
Et eksempel på dette kan være at når barnet ditt søler med maten for 10 gangs og du kjenne på en stor irritasjon, så kan du istedenfor å skjefte på han si,
«Å, sølte du vennen? Da tørker VI opp».
Han må tørke opp etter seg, men sammen med deg og ikke alene.
Da lærer barnet ditt at søler han, må han tørke opp igjen, noe som er en fin lære.
Dette og mange flere foreldreråd ønsker jeg å dele med deg nå som vi går inn i et nytt år.
Måtte året 2021 ikke bare bli bedre for samfunnet og pandemien vi alle står midt i, men også gi oss en mulighet for å jobbe med oss selv og bli enda bedre på det vi selv syns er en utfordring i foreldrerollen.
Med dette ønsker jeg dere en fin fin dag og et fantastisk GODT NYTTÅR!!🎇
Håper sola stråler hos DEG også i dag💛